Endelig i Gambia!

 

I dag morres kunne vi endelig skimte land og begi oss inn elvemunningen i Gambias flod. Gambia er et smalt land som i realiteten er en stor elv med litt elvebredd på hver side. Det er helt omringet av Senegal. Ryktene skal ha det til at landet ser slik ut fordi engelskmennene som koloniserte, kom med skip opp elven og tok det stykke land på hver side som de kunne forsvare med sine kanoners rekkevidde. Hvor sant dette er skal jeg ikke legge meg opp i.

Seilasen fra Kanariøyene har vært den lengste vi har gjordt hittil. 8 og et halvt døgn. Og kanskje den mest varierte. Den startet som sagt vindfull og avsluttet bedagelig, ispedd spennende dyreliv under veis.

Noen av bølgene underveis var det ordentlig størrelse på, men de er også lange så det kjennes ut som å kjøre i oppover og nedoverbakke. De kommer etter oss og ser skremmende ut, men båten bare løfter litt på rumpa og så suser vi i nedoverbakke. Vinden var rundt 18 m/s og opp i 22 m/s innimellom. Man kan derimot bli ganske lei av å kjøre oppover og nedover natt og dag… Jeg syns også at synet av bølgene kunne være mer skummelt enn følelsen av dem, så jeg fant fort ut at det var bare å se fremmover og la vindroret gjøre jobben. Vindroret fungerer helt fantastisk og styrer uavlatelig og nøyaktig, på hver eneste bølge og vindkule. ( Er det noen der ute som vurderer å skaffe et vindror, kjøp Hydrovane!) Ellers kan jeg ærlig innrømme at under seilaser som dette ofte kommer litt eder og galle over ting som hopper ut av skapene og ned på dørken, eller ting som med viten og vilje unngår skliduken, rutsjer over bordet og klirrer muntert…Grr. Peanøtter i hele cocpit…

Og så, da vinden løyet litt kom denne karen svevende. Han ble sittende en stund, kanskje for å samle krefter, men så var han plutselig vekk igjen. Han er av litt annen størrelse enn de gresshoppene man kan finne hjemme i Norge for å si det sånn. Nærmere 10cm lang.

En av de åtte vakre solnedgangene på denne overfarten.

En kveld da Jørgen satt på vakt hørte han noen rare klaskelyder. Da var det en flyvefisk som hadde landet på dekk. Vi har sett masse av de på turen. De flyr overaskende langt når de hopper opp av vannflata. Dette er den første vi har fått på dekk. Se hvor fine vinger den har. De er helt flortynne og gjennomsiktige.

Og en av de sju flotte soloppgangene underveis. Nå er vi så langt sør at det virker som om solen har bestemt seg for å hoppe opp på himmelen sånn i sjutida på morgenen. Fra en såvidt ser en rand av solen, til den er kommet helt fram over horisonten går det bare noen små minutter.

Og så mere dyreliv! En kjempestor skilpadde! Heldigvis var dette i en periode med lite vind, så vi bare så vidt gikk fremover. Det så nesten ut som skilpadden fulgte etter oss. Du ser den såvidt midt i dette bildet.

 

Jørgen fikk til og med svømt med den! Da det var min tur hadde den som sagt tydelig vis gått lei og forduftet, eller vi bare mistet den av syne. Hvem vet? Jørgen fikk tatt noen undervannsbilder, men kvaliteten ble så som så. Etter et vist bad på Porto Santo funker ikke skjermen på kameraet lenger og vi tar bilder i blinde. Vanskelig å vite om man har zoomet ut eller inn for eksempel.

  

Jørgen prøvde å filme også, men det ble bare en vinkende luffe, nederst i venstre hjørne... I de rolige vindene vi hadde på slutten av denne etappen fikk vi testet en ny type seilføring for første gang. To seil på samme forstag. Salmebok eller sommerfugl som noen kaller det. Det fungerte utmerket selv på veldig lite vind som 5-7 m/s.

Her var det trangt om plassen gitt!

 

Vi har hatt masser av delfinbesøk på overfarten. Denne gangen var det delfiner rundt på alle kanter, og de stod i kø for å leke i baugbølgen vår. Kjempemorsomt! En så stor flokk har vi ikke sett før. Litt senere så vi også en flokk delfiner på avstand hvor de hoppet mange meter opp i luften og plasket som best de kunne. De oppnår en helt sinnsyk høyde! Jeg kan for lite om delfiners adferd, men lurer på om ikke det var fiskejakt på gang, og metoden var å skremme ved å lage mest mulig lyd og røre.

Fiskelykke hadde vi dårlig med på denne turen. Vi hadde et napp, og en fisk som forsynte seg med kroken vår. Lina vår har stått mye ute i sola og blitt sprø viste det seg. Så den hadde kanskje ikke vært så stor som vi først trodde. En av dagene fikk vi derimot øye på en liten dorado som svømte ved siden av båten og fulgte oss. Jørgen ble vill i blikket og lokket med den ene sluken og akkaren etter den andre, før han kom på at vi har jo harpun! Fram med harpunen! Han fikk lagt inn et godt skudd, og påstår selv at han traff, men det måtte bare vært såvidt, for fisken ble ikke med opp, desverre. Bedre lykke neste gang.

Og så, i det dagen grydde i morres, ser vi endelig Gambia!

Så ankrer vi opp i Half Die og begir oss ut i Gambisk byrokrati for å skjekke inn. Half Die er havneområdet i hovedstaden Banjul og har dette eiendommelige navnet fordi halvparten av befolkningen døde av en eller annen pest for lenge siden. Innskjekkingen tok ca fem timer og kostet oss 2500 dalasi, som er ca 400 kr, og fire pakker røyk. Dette er iberegnet litt til han som passet jolla, (også da jolla ikke var der, men med meg i båten) og han som la inn et godt ord til Harbour Masteren så vi fikk dette unna før fredagsbønnen. Immigration kostet 1000 dalasi og seilingstillatelse i elven kostet 1100 dalasi. Både tollen og imigration ville ombord å kikke. Hvor av han fra tollen ble skuffet da han ikke fikk noe “present” (for eksempel en kartong røyk som han selv foreslo!). Vi serverte da ekte coka cola og potegull, og det var heldig vis bra nok for han fra immigration som virket mer nysgjerrig på båten og oss.

Ca 800 noske kroner! Og her har vi allerde brukt en tredjedel av det Jørgen orginalt fikk vekslet. Litt av en bunke!

Så, etter svett å ha oppsøkt flere kontorer opp til flere ganger, forlater vi den Gambiske hovedstaden med lyd og larm. Vi setter kurs oppover elven, innover i den beroligende mangroveskogen.

 

Og i det solen er på vei ned ankrer vi opp sammen med et dusin andre båter, i den stille elven, utenfor Lamine Lodge.