Atlanterhavet!

Endelig framme i Trinidad!!
Nå har vi sannelig krysset Atlanterhavet, dette store stykket blå flate. Utrolig men sant. En venninne av meg som er i “samme båt” fortalte en gang at når man er midt på Atlanteren er man nærmere satelitter enn man er land. Det er noe å tenke på.

Vi satte avgårde 27.november fra Ganbia, og etter 22 dager ser vi endelig land igjen. Landkjenning ble i dag, den 19. desember. Den som kom nærnest på tippekonkurransen var kjedelig nok den heller motvillige tipperen Jørgen som tippet 19. desember kl 12.43. Vi klappet til tollens kai i Chaguaramas ca kl 09.00 lokal tid. Det er liten vits å sende et postkort til Jørgen, men vi får se om vi får sendt noen kort til gamlelandet uansett. Ellers kom pappa Jostein, og Svigermor Nina nærmest med henholdsvis 18. des kl 18.30 og 19.des kl 19.20. De to fedrene var på hver ende av skalaen med mest optimistisk og pessimistisk tid, med 18.des som tidligst tippet og Rolf Arild med 22.des senest.
Tre uker til sjøs er lang tid. Vi har jo allerede skrevet litt her på bloggen om hva vi har sysselsatt oss med, og nå kommer litt bilder også. Selv om vi er langt unna snø, vinter og hverdag, forsøker vi å minne oss selv på at det er desember. Så vi har adventskalender. Du hadde likt denne godt mamma. En After Eight hver dag! Men hun som lagde kalenderen var ikke så nøye med tellinga. Oops! Det viste seg at det bare var 18 biter i kalenderen, men da passet den jo bra som Atlanterhavskalender. Godt er det i alle fall.
 
Ut fra Gambia hadde vi gode vinder og et ganske behagelig liv ombord. Jørgen satte i gang med å reparere teakdekket vårt og jeg fikk sydd litt på symaskinen. Vi får jo besøk til nyttår av mine søstre Guro og Siri, og Siris kjæreste Thorstein, og de får julegavene sine da. Litt på etterskudd.


Må passe på så jeg ikke avslører for mye her nå.
Vi føler oss veldig selvhjulpne på tur. Vi har for eksempel like mye vann på tanken nå når vi kiommer til Trinnidad, som vi hadde da vi forlot Gambia. Vi sparer selvfølgelig på vannet og bruker saltvann der vi kan, og den lille Katadyn Watermakeren vår fikser resten. Den lager bare seks liter i timen, men det holder oss gående hvis vi kjører den noen timer ca annenhver dag. Og den drar så lite strøm at vi ikke trenger å starte motoren eller ha generator. Vi klarer oss fint med solcellepanelene på 340 watt som vi har og så slenger vi uti slepegeneratoren rundt halvparten av tiden vi seiler. Den andre halvparten fisker vi. Vi bruker mye data til å lese og se filmer, og kartplotter og kjøleskap drar sin del med strøm, men som sagt går det fint rundt. Autopiloten har vi kun brukt de få timene vi har gått for motor. Ellers har vindroret styrt utrettelig og perfekt hele turen. Tror ikke vi har håndstyrt så mye som en time en gang. Ellers har vi seilt pent, og ingenting har gått i stykker eller blitt slitt ut.
Noen nattevakter kan være litt kjedelige, og Jørgen hadde ytret ønsket om en kake, så hvorfor ikke bake litt. Men ikke få forhåpninger Jørgen. Du får ikke kake hver gang du skal opp på nattevakt. TIl og med kake igjen til frokost. Rare påfunn man har på havet.

Apropo baking. Det er snart jul, og her i varmen trenger vi desperat litt julestemning. Jeg baker kakemenner og når lukten av hjorthornsalt brer seg må jeg innrømme at selv om svetten renner får jeg litt julestemning. Baking fåregår helst på nattestid har jeg funnet ut, da det er litt kjøligere enn på dagen, men like vel føles det av og til som man er i bakerovnen selv.

Og så har vi hatt fiskelykke på turen. Tunfisk og dorado i første omgang.


Ser for meg at nakenfisking kunne blitt en sport…Min dorado var ikke så så stor. Da er denne desto større, på 4,5 kg.

Så nå måtte Jørgen innta byssa. Han ville lage fiskeboller. De ble skikkelig gode, og vi har de på glass. Så vi kan ha den dagen det er dårlig med fiskelykke.
 
Og så var vi halveis! Vi har ingen champagne å feire med. Vi feirer som alltid med vaffler!

Og dagen etter hadde vi mammas hermetiserte pærer til dessert. mmmm.
Vi har ikke bare hatt finvær. Siste halvdel av etappen har vi hatt mye vind. 15-20 m/s og store dønninger på 4-5meter. Det gjør sitt til at livet ombord blir en evig berg og dalbane. Og så kommer det noen skurer med styrtregn innimellom, som kalle squalls. De har også med litt ekstra vind, men de går fort over igjen. Vi ser dem på radaren. Apropo. Må pakke sammen PCen for nå kommer det en skur….

Jørgen beundrer de mange fiskeslukene han etter hvert har anskaffet seg. Jeg syns han kler den nye panneluggen.

Og livet i berg og dalbanen går sin vante gang. Vi skjønner poenget med å dra med passatvinden i alle fall. Vi rører ikke seilene på mange dager.
  
Og så var det pluttselig Luciadagen. Jeg bakte lussekatter, (boller) som ble kjempegode.

Og gode lussekatter bringer fiskelykke tydelig vis. Tidenes fiskelykke. Vi hadde som vanlig begge snellene ute. Båten gikk fort, kanksje seks knop. Når en fisk biter på i den farten har man den fordelen at enten sitter den ikke på kroken mer enn ett sekund eller så sitter den dønn. Jørgen kunne faktisk se en dorado som hoppet av kroken med det samme den prøvde seg. Det var på den ene snella. To minutter etter hviner det til i den andre snella,, og vi tenker, nå har den doradoen gått fem på igjen. Så feil kan man ta.
.
Det var en to meter lang og 19 kg tung sverdfisk! Med den farten vi har på båten er det bare å snørpe inn seilene så fort som mulig. Og da gikk vi fortsatt for fort. Jørgen ble aldeles svett av å se sena på snella nærme seg faretruende enden. På med motoren i bakk, og vi kan slappe litt mer av. Å vi begynner å sveive inn. Jeg må innrømme, at når jeg så at det var en svær sverdfisk på kroken så tenkte jeg, skitt, hva gjør vi nå?! Vi bytta på å sveive den inn, og et par ganger stakk den ut med nesten alt snøret igjen, Bra jeg har tatt litt armhevinger på turen over dammen, for endelig greier jeg å lure den inn og Jørgen får satt kleppen i den.

Du kan tro det ble to kjempefileter av denne karen. Vi lagde fiskemat i to dager etterpå for å få bukt med alt, og nå ligger det en eim av fiskekaker over det hele. Vi må nok spare dem noen dager før jeg får lyst på igjen. Søstrene som kommer på besøk skal i alle fall få smake.
 
Og når dere leser bloggen, og ser på bildene så tenker dere kanskje at de hadde det da fint. Det ser ut som de bare koste seg. Så kan jeg ærlig innrømme at det er sjelden jeg har følt at jeg har hatt pms så lenge. Vi mennesker er jo lagd sånn at vi fort glemmer det som var kipt og kjedelig og vi kommer i allefall ikke på å ta bilder når ting går galt.
 
Det er nok derfor det alltid ser så bra ut når man leser om andre som har for eksempel krysset Atlanteren. Jeg kan love dere, det er ikke så idyllisk som det framstår. Det beveger seg hele tiden, i varierende grad og aldri i noe særlig takt. Vannglass går i dørken, pepperkaker går i dørken, hele bestikkskuffen går i dørken og sprer sitt mangfoldige innhold ut over det hele. Suppen skvulper over og ut over hele dørken. Du får fløten i fanget. Potetene faller ned bak ovnen, og peanøttene formerer seg som rotter i cocpiten. Du står i spenn, du sitter i spenn og du ligger i spenn. Har du ikke trent magemusklene før du drar sliter du, for musklene stabiliserer konstant. Resultatet er stive skuldre, vond rygg og støle hofter. Og den gangen du ikke holder deg fast ender du opp med et gigantisk blåmerke. På rumpa,,, og albuen, ,,og kneet. Og siden bølgene føles som en intenst irriterende fyr som står å dytter deg i skulderen konstant, ender du opp med å få millimeterkort lunte. Eder og galle flyter fritt og den eneste motageren i mils omkrets er din bedre halvdel som heller ikke blir i så godt humør av å få middagen i fanget, sove på en madrass som sklir fram og tilbake i senga, og drømme om kullseiling og forlis. Den romantiske kosen og tiden til hverandre uteble gitt. Men så er vi lagd som mennesker flest. Så fort vi får satt en fot på land husker vi kun de fantastiske fiskehistoriene og de gode bakverkene. Så ta gjerne en tur over dammen, det går som en lek.
Her er forresten noen bilder av noe som gikk fryktelig galt.

Dette er Jørgen knallgode fiskeboller. Ikke fullt så gode lenger, de har av en eller annen grunn gjæret og presset veske ut av lokket. Med en forferdelig stank som har spredd seg de siste dagene. Vi har ikke klart å lokalisere stanken før i dag da vi kom til land. Så da ble det en ufrivillig rydding i hermetikklageret siden fiskebollene hadde det fore å spre sin uhygge fra øverst og nedover i alle etasjer. Så nå stinker også hendene mine gjærede fiskeboller. jippi. Men som sagt vi mennesker glemmer det fæle fort. Nå skal jeg ta meg en etterlengtet ferskvannsdusj, og Jørgen tar meg med på date på den lokale restauranten og livet er atter i vater, bokstavlig talt.