Utafor allfarvei.

 

 

Fort William – Staffa – Tiree – Dublin - Biscaya

Endelig i saltvann igjen! Vi forlater Fort William og setter kursen vestover.

“E det nå feil med språke sei du?” Ja, vi møter stadig flere folk som ikke kan norsk og i alle fall ikke hæmværsk. Derfor forsøker jeg å skrive bokmål, så det skal være mulig å bruke google oversetter for dem som vil det, uten å få tullball tilbake. Jeg må innrømme at det føles som et lite identitetssvik, men jeg gjør et forsøk. Dere hemneværinger får lese med deres indre hæmværsk på.

Når man seiler i Skottland er det ikke helt uvanlig med en sånn utsikt når man spiser lunsj. Det du ser i bakgrunnen er Duart Castle som ligger på øya Isle of Mull. Det er et slott fra trettenhundretallet og tilhørte klanen Maclean. Det var forfallt etter noen hundre år uten bruk, men i 1911 ble det igjen kjøpt av et klansmedlem, Sir Fitzroy Donald Maclean, og restaurert til bolig og “museum”.
 
Vi ankret opp og padlet inn for å ta en kikk vi var inne i slottet og, men der kunne vi ikke ta bilder. Etter dette slottsbesøket er vi nok mettet for slottsbesøk for en stund. Til og med Jørgen som syns slott, fort og borger er utrolig spennende og truer med å bygge en borg på Prestegården når vi kommer hjem igjen. (Det ska vi nå sjå på Jørgen!)
 


Stilig beliggenhet da. Og det var utrolig fin utsikt innenfra.

Men vi skal videre til noe enda mer spennende og rart.  Først må vi bare navigere gjennom dette. Vi lå ankret en natt utenfor en by som heter Tobermory, og da vi stod opp om morgenen etter var utsikten slik. Jeg er glad vi har radar og AIS så vi ser både land og andre båter.




























Like blid for det, men vi var griseheldige for sola kom fram akkurat da vi kom hit.













Velkommen til Staffa og Fingals cave! Denne øya har noen helt spesielle geologiske trekk. Det ser ut som hele øya er satt sammen av femkantede/sekskantede steinsøyler. Dette gjør at øya, og den kjente hulen ser nesten surrealistiske ut. Minner nesten om et gammelt videospill med dårlig grafikk eller kanskje noen murere bare har gått helt bananas. En helt spesiell plass er det i allefall. Vi ankret opp og padlet rundt på oppdagelsesferd mens øya var full av turister. Da de dro hoppet vi på land for mer utforsking.

   

Da turistene var borte, ble det klare vannet og Robinson Crusoe-følelsen for sterk. Vi måtte rett og slett ta et bad. Det var forfriskende og kjølig. Det ble en noget rask retrett, da en speedbåt, med et fotocrew av alle ting, dukket opp. Oops! Ja ja, vi var heldig vis raske nok til at det ikke ble noen nakenscener på den filmen.
 

På tide å dra videre da. Målet for dagen var øya Tiree, Den er kjent for vind, sandstrender og kitesurfing. Vi har allerede invistert i en liten og en stor kite, pluss brett, så vi håpet på å få et kurs på Tiree. Det var litt lite vind da vi kom og Kiteinstruktøren hadde ikke tid før etter helgen, men det gjorde ingen ting, for her var det mye å finne på.
 
Den dagen vi kom var det ffor eksempel fesjå, eller landbruksshovw som de kalte det. Og show var det. Det var tivoli, bar, livemusikk og dyr i alle størrelser og fasonger.
 
Her ligger vi ankret i Gott bay. Dagen etter startet Musikkfestivalen! To dager med skottsk musikk, teltleir, masse folk og fint vær. Alle biletter var utsolgt, men vi tok like så godt en piknic i fjæra, og hørte musikk der. Det eneste dumme var at tivoliet var også på musikkfestival og prøvde å spille høyere enn bandene.



Vi padler hjem til båten i kveldinga. De neste dagene hadde vi kitekurs hos Helen Thompsons Kitesurf Academy. Skikkelig gøy. Vinden var litt av og på så vi fikk ikke gjennomført alle tre dagene med kurs fullstendig, men gud så artig det var. Det var oss to og en far og datter på kurset.

Innimellom kurs, i vindstilla, mekka vi litt ombord. Jørgen monterte ferdig Hydrovane vindroret vårt. Som har vist seg å være genialt! Da vi reiste fra Tiree fikk vi testet det i all mulig vind fra stille til liten storm. Jeg begynte å prøvesy en bimimi. Det er en slags kalesje bare mot sol, og ikke vind og regn. Det høres kanskje rart ut for oss nordboere å skjerme seg for solen, men vi kjenner allerede at det trengs når vi seiler. Sola blir jo ekstra sterk når den reflekteres i sjøen også. Så nå har vi en prøvebimini sydd i lerret. Neste gang vi ligger i en havn skal jeg sy den opp i kalesjestoff.

Jørgen beundrer vindroret.

Som sagt var det musikkfestival og folksomt på Tiree disse dagene. Da alle festivalgjestene hadde dratt viste det seg at det var tradisjon for de fastboende å ta en siste intimkonsert på puben, for å feire vel overstått festival. Det lokale bandet Skarrywore som var festivalens store trekkplaster spilte opp for hjemmepublikummet. Det var stinn brakke på puben. Alt fra ungdom, gamle kroker, babyer og bikkjer. Skikkelig trivelig.

Før vi dro videre fra Tiree etter å ha vært der en uke, stakk vi innom Helen, kiteinstruktøren vår for å hente kursbevisene våre. Hun syns det er helt crazy at vi har mulighet å seile jorda rundt, og ikke minst kite dit vi kommer. Tusen takk for te, Helen. Det var kjempehyggelig å vise deg hvor vi skal dra. Takk for tips på gode kitesteder, og tusen takk for Tiree-koppen. Den er allerede godt brukt.

Dublin neste! Etter et par døgns seilas kom vi til Dun Laoghire, rett utenfor Dublin. Vi fant fort ut at det ikke sies som det skrives, Dun Laoghire, men rett og slett Dun Lery. Her ble vi i fire dager. Vi måtte jo være litt turister og se oss litt om.
 
Vi var blandt annet på “Guinness Bryggeriet” Skikkelig turistfelle! Vi lærte kanskje litt om hvordan man lager øl, men mest av alt føltes det som om vi gikk inne i en eneste stor Guinnessreklame. Litt artig å se alle ihuga ølmennene med damer på slep. Heldig vis er både jeg og Jørgen bare sånn passelig interessert i Guinness. Vi fikk jo drikke Guinness i Sky- baren deres da. Ble skikkelig mett for å si det sånn.

Jeg syns nok bruktbutikkene i gamlebyen var et hakk mer spennede.

Der fant jeg et stort stykke knall grønn thaisilke. Med min stoffavhengighet måtte jeg jo bare ha det. Ellers besøkte vi Irlands største båtutstyrsbutikk. Som var en total bløff. Den var kanskje størst på areal. Men det skal litt til å kalle en lagerhall med et par joller i for en båtutstyrsbutikk. Så det ble en bomtur.


Her ligger Mari Magi i Dun Laoghire Marina. En kveld gikk vi tur på den gigantiske moloen som beskytter hava.



  
Nå har vi begynt å tenke på at vi snart skal krysse over Irskesjøen og Biscaya, så vi bestemmer oss for å komme oss litt sørover på Irskekysten. Med vår flaks har vi jo alltid motvind, så første dagen kommer vi oss bare til den lille byen Wicklow. Og der blir vi værfaste i to dager. Men det gjør ingen ting. Vi ser oss om, får med oss årets svømmekonkurranse og jeg får sydd et par sabla kule knallgrønne silkebukser til meg og ei linskjorte til Jørgen.

Systue.

Svømmekonkurransen gikk bokstavligtalt rett forbi oss.

Vi skal sørover. Vi stopper en dag i East Dunmore før vi mener værmeldingene er gode nok og vi hopper i det. Den hittil lengste etappen, krysset fra Irland til Spania!