Livet er hærlig!

Livet er herlig i paradis! Vi storkoser oss på Madeira, som virkelig er en øy etter vår smak. Den har alt. Varmt klart vann, gode temperaturer og turmuligheter uten like. Her bader jeg i den “grønne kjele” langt inne i en av Madeiras trange frodige daler, med skarpe høye fjell på alle kanter.

På tur til Madeira hadde vi derimot motvind. Til og med villsauværen som henger i targabøylen pakka seg godt inn. På det meste hadde vi 24 meter pr sekund. Liten storm i kasta med andre ord. Da var det godt å komme fram.Vi ligger til anker i bukta ved småbyen Machico sammen med S/Y Eventyr.

Lenge før vi kom hit har vi lest om de flotte turene man kan gå her. Og late seilerbein lengter etter å strekke ordentlig ut, så vi stikker på tur.

Det ble kanskje en litt brå start? En helling på 25% svir i låra. Men gjett om vi blir rikelig belønnet. Først fulgte vi en av Madeiras mange levadaer. En levada er en vannvei som fører vann fra fjellene og den fuktigste delen av øya, til mindre fuktige områder. Her føres vannet i slak helling over enorme avstander. Det er til sammen 200km med levadaer på Madiera, og det er ikke bare bra for landbruket, men også for turglade nordmenn. Langs med alle levadaene går det nemlig en sti. Så her går vi, straka veien inn i Madeiras natur.

Vi går ikke bare rundt på måfå. Vi har kjøpt boken “Rother walking guide, Madeira”, og den er gull verdt. Her er løypene merket med blå (for snublete amerikanere), rød (for de litt mer turvante) og svart (for gærne nordmenn). Ruta vi valgte er ikke bare svart, men heter Boca da Risco. Fritt oversatt til noe som “Risikostien”

Jørgen og Anders ser litt skeptiske på veien videre. Denne turen går langs den steile nordkysten av Madeira. Det er fra gammelt av den korteste veien mellom landsbyene Machico og Porto da Cruz.

Og ja, stien er den svake streken du kan skimte horisontalt midt i fjellskrenten på dette bildet. Ikke rart vi møtte et par som snudde fordi madamen hadde høydeskrekk.

Luftige forhold, men gud for en fin tur!

Skikkelig frodig og grønt er det på Madeira. Rosa blomster midt i fjellsia, eller jungel i dalene.

Vi fant også et tre med noen grønne frukter på. Jørgen må jo smake på alt, så vi fant fort ut at det var fiken. Ikke modne derimot. Vi plukka noen med oss i håp om at de skulle være som bananer, bli modne etter hvert. Det gikk ikke helt etter planen. De bare skrumpa inn.

Siden Madeira er som et krøllete papirark, høye spisse fjell og dype trange daler, dyrkes alt i nedoverbakke. De har bygd terasser for å få utnyttet jorda best mulig, og husdyra står på tjor for ikke å gå seg fast. Alle ser ut til å dyrke noe. Gamlemor dyrker i alle fall poteter.

Ferdige med en fin tur tok vi bussen hjem fra Porto da Cruz og handlet mat før vi dro hjem. Jørgen kjøpte makrell for å kunne lære Elisabeth å sløye. Anders vil nemlig ikke fiske for han er lei av alt som må til etterpå. Spesielt det med å spise fisken. Mens Elisabeth elsker fisk og gjerne vil fiske, men ikke har prøvd sløying og filitering. Jørgen tar ansvar og lærer bort. Vet ikke helt hva Elisabeth syns om jobben men…

I landsbyen hvor vi er ankret traff vi en taxisjåfør som så gjerne ville kjøre oss til Funchal, som er hovedstad og eneste storby på Madeira. “ Hvorfor drar dere ikke til Funchal, her er ingenting, i Funchal har de alt” Snakk om dårlig reklame for egen landsby, men vi tok han på ordet og dro for å skjekke ut Funchal. Med buss vel og merke.

På grønnsaksmarkedet hadde de masse godt. Vi fikk smake gode pasjonsfrukt, og flere frukter vi ikke har sett før. Blandt annet “bananannanasen” eller "annanasbananen" om du vil. En grønn frukt som ser merkverdig ut og som smaker deilig av både annanas og banan.

Etter hvert greide vi å spore opp Funchals eneste kinesiske restaurant, Chinatown, som hadde kjempegod mat! Men ikke nok med det, det var i ordentlig bilutleieland så gjett hva vi dro hjem med…

En Suzuki Jimney! Heretter kalt lille Jimmy.

Redy for roadtrip! Gjett om vi skal utforske resten av øya de neste fire dagene.

Vi er alle lys våkne neste morgen og sikter på høye topper.

Første av mange utsikspunkt.

Det kan jo minne om norsk fjellheim. Nå stikker vi til øyas tredje høyeste topp.

Når vi står på toppen tenker vi, hva finnes i bunn? Vi svinger videre mot en landsby dypt nede i en dal mellom alle fjellene, kun åpen for omverdenen gjennom en av Madeiras utallige tuneller.

 

Ser dere noe der nede? Anders vurderer om man kunne ha basehoppet fra dette utsiktspunktet. Han mener det skulle ha gått hadde det bare vært et flatt sted å lande. Flate steder finnes ikke på Madeira. De har til og med bygd hele flystripa på påler i mangel på flatt land.

Vi suser videre. Opp og ned, høyre, venstre, høyre, venstre. Trollstigen er normal veistandard her. Og hva med å utfordre lille Jimmy litt mer enn bare på asfalterte veier..

Vi sikter på en grusvei på kartet, med 18 hårnålsvinger. Dette er traktorveien vi fikk. Det ble en real utfordring for å si det sånn.

Jeg kjørte kanskje en tredjedel av veien, vet ikke helt om passasjerene føler seg helt trygge.

Vi ble alle inponert av stakkars lille Jimmi som til slutt måtte ned i firjulstrekk lavgir med militærterrengbilfører Anders bak rattet. Vi kjørte bokstavlig talt opp ei steinrøys til slutt.

Konsentrert sjåfør (Anders i speilet) og vettskremt passasjer (meg) med hendene på dachbordet. Men skikkelig gøy var det og!

We made it! Synd vi ikke kan si det samme om lille Jimmy. Han jobba på som en helt på sine stakkars bydekk og vi kom opp, men han låt som ei skremt symaskin resten av veien, så vi leverte han inn neste dag og fikk en liten Ford Fiesta i stedet.

Denne dagen bestod av Madeira rundt, kystveien. På veien kjørte vi forbi bananpalme etter bananpalme og Jørgen har hatt så lyst på madeirabananer. Elisabeth tar saken i egne hender og går på bananslang. Hun fikk snappet et par bananer fra en klase ved veien på null komma svisj og Anders hiver seg på gassen i vår søte “stikk-av bil”.

Og hvor spiser man lunsj på Madeira? Jo, sittende på en mur med beina dinglende over kanten med et par hundre meter rett ned til rullesteinstranda og dønningene.

Så kommer vi til Port Moiz, en liten landsby som er kjent for sine naturlige saltvannsbasseng. Det måtte jeg og Jørgen teste.

Her bryter brenningene inn i bassenget og skifter ut vannet helt på egenhånd. Det er litt som å svømme i et akvarium, fisken svømmer rundt deg.

 

Det var litt skummelt når svære dønninger kommer skyllende inn over kanten. Jørgen måtte selvfølgelig prøve å sitte på kanten, og ble raskt skylt av sted. Overskuddsvannet rant ut i den andre enden av bassenget så dønningene dro ikke vann (ellerJørgen) med seg ut igjen heldig vis.

På tur hjemover kom vi forbi Antonio. Han dyrker frukt, og hans salgstaktikk var å få oss til å smake på absolutt alle fruktene han hadde. “smak på denne, smak på denne” Det funka for så vidt. Vi handla pasjonsfrukt og “annanasbanan” selvfølgelig. Anders hadde til og med bommet til seg en “annanasbanan” av en bonde langs veien før vi traff Antonio.

Nok en fin tur på Madeira. Men det stopper ikke her. Det er praktisk å ha bil for å komme seg rundt, så jeg og Jørgen har sett oss ut en ny levadatur litt lenger inn i landet. Anders og Elisabeth kjører oss før de stikker på mer urbane sysler.

Denne levadaturen står på UNESCOS verdensarv-liste og kalles den grønne kjele og djevelens kjele.

Her måtte vi frem med hodelykta da det er hugd ut tuneller i fjellet som levadaen renner gjennom. Veldig spennede å gå inn i slike litt trange tuneller. Spesielt når de svinger seg framover så du ikke ser hvor den ender. Ingen av dem var så veldig lange. Vi møtte faktisk en mann midt i en av tunellene som ikke hadde lykt med. Han så kanskje bittelitt i mørket før han møtte oss…Vi glemte å blende før vi gikk forbi.

 

Vi har lært at turer på Madeira er garantert med luftig utsikt.

Etter ca tre timer er vi i “den grønne kjele”. En sirkelrund dal med høye bratte dalsider, og en idyllisk foss.

 

Hva med et bad?

Vi fulgte levadaen videre også til “djevelens kjele” På veien traff vi dette skiltet. OPS!

Og så ble dalen en del trangere for å si det sånn. Finner du meg midt i bildet?

Så fant vi nok en idyllisk foss. Jeg hadde bada her også hadde det ikke vært for tanken på å bli skylt med strømmen gjennom en lang tunell ned til en turbin i et kraftverk… Eller at det i virkeligheten var iskaldt i vannet.

Hva mer kan jeg si…Madeira anbefales! Vi koser oss videre!

Over og ut for denne gang!