Midt i Atlanteren – Azorene

 

Vi fikk som sagt landkjenning på øya Faial på Azorene etter 23 dager på havet. Den første uken har vi tilbrakt her i havnebyen Horta.

Her har vi kost oss sammen med mange andre seilere som også er på vei til Europa. Noen på vei hjem, andre har akkurat startet sitt eventyr med en lang seilas. Når man har sittet stille i en liten båt i tre uker er det utrolig deilig å kunne gå på tur igjen. her er det også deilig temperatur. Som en god norsk sommer så man kan røre seg uten å renne fullstendig bort. Vi og Jan og Thorvald på vei til et av øyens utkikkspunkt.

 

I bakgrunnen kan du se vulkanfjellet Pico, på naboøya. En topp på 2300meter som frister. Vi må i allefall røre oss litt før vi satser på den.

 

På Faial er de flink å feire ting. Vi vet ikke helt hva de feiret men her var det sang og dans, mat og øl Kjempeartig.

Sammen med Eventyr leier vi bil og suser rundt for å få sett øya.

   

Azorene har mye vulkansk aktivitet. Også i ganske ny tid. Dette fyret stod en gang på den ytterste vestkant av øyen men for 70 år siden kom det et vulkanutbrudd som dekte den nærliggende landsbyen i aske og det dukket en ny vestspiss opp av havet. Fyrbygget er også egentlig to etager, men en ser bare den øverste. Vi satser på en liten bestigning av den nye vestspissen. Jørgen kjører sportstape for å unngå gnagsår opp på den 70 meter høye toppen…

Jan satte oss ungdommene skikkelig på plass på siste spasertur, men denne gangen er det Thorvald som er raskest opp bakken.

  Jørgen kjenner på varmen som stiger opp i en sprekk i berget. Litt skummelt å krysse denne sprekken og gå helt ut på tuppen.

Skal tro om badevannet er noe særlig her på Azorene. Jeg liker lufttemperaturen her, men kommer nok til å savne badetempen fra Karbien.

På grunn av mangel på badestrender er det anlagt slike flotte saltvannsbad inne mellom klippene. Vannet skifter seg selv ved at dønningene så vidt slår over kanten og tilfører nytt vann.

 

Jørgen er førstemann uti og snart bader alle utenom fotografen. Badetemperaturen er definitivt mange grader kaldere enn Karibien, men vi barske nordmenn er vant til værre.

 

Hva med litt synkronsvømming for å holde varmen?

 

Lunsjstopp tar vi på øyas høyeste topp. En grønn kraterkant av en gammel vulkan. Litt av en lunsjutsikt!

 

 

På slutten av turen kjørte vi innom flyplassen og Jan mønstret av Eventyr og fløy hjem til Norge. Håper du har hatt en fin tur. Hyggelig å bli kjent med deg, og dele høydepunkter og varsel om innkommende båter over VHF’en på tur over Atlanteren.

I Horta marina er det vanlig å feire landkjenning og ønsket om videre god seilas med en tegning på moloveggen. Azorene ligger jo midt ute i Atlanteren mellom det amerikanske og europeiske kontinent. Uansett hvilken vei du seiler har du seilt langt når du kommer, og skal seile langt når du drar. Man er stolt av å ha kommet hit og vil sette sitt merke “Jeg har vært her.” Vi finner både veldig gamle malerier og mange norske flagg inni mellom alle. Vi vil selvfølgelig ikke være noe dårligere.

 

Vi har jo malt våre logoer, både vi og Eventyr en gang før, på Porto Santo. Denne gangen gikk selve malingen litt raskere, men vi måtte vente på været litt. Jeg og Thorvald fikk grunnet vår flekk en dag. Så gikk det flere dager før jeg ble ferdig med vår. Anders var litt mer effektiv med Eventyrs logo. Resultatet ble bra til slutt.

 

Og så var det denne vulkanen da…Pico. 2251 meter over havet med 1200 høydemeter å gå for å nå toppen. Det er det høyeste fjellet i Portugal. Vi må jo prøve oss på denne toppen. Thorvald slenger seg med. Vi valgte kanskje ikke den beste dagen..

På tur opp fant vi et krater med et dypt hull. Her var det fin ly så vi fant ut vi fikk raste her på tur ned om været og vinden ikke ble bedre. Og det ble den ikke, Utsikten på toppen var spektakulær…Tåke.

Dette er ikke den egentlige toppen en gang. Midt i krateret på toppen er det en ny liten topp på 70 meter, men i det været her tok vi ikke sjansen på å finne stien opp dit. Merkingen gikk hit til kratertoppen. Sikkerheten på denne toppen var utmerket. Flott merking, og vi måtte signere oss inn på en fjellhytte da vi startet. Der fikk vi også en GPS tracker så de i hytten hele tiden så hvor vi var. Litt overdrevet syns kanskje vi drevne nordmenn. Han i bakgrunnen her ser derimot ikke veldig dreven ut. De var to som gikk i tynne t-skjorter i den bitende fuktige vinden. Vi prøvde å låne bort noen ullgensre, men de ville ikke ha…Brr. 

 

Vi hadde full rulle med ullstilongs, ullgensre, lue, votter og jakke. Så vi holdt oss gode og varme.

 

Jeg og Jørgen hadde tenkt å overnatte på toppen i telt om været hadde vært bra. Vel, vi la igjen teltet i fjellstuen da vi startet på turen opp, men stormkjøkken og middagsmat hadde vi med. Så nå ble det heller skikkelig luksuslunsj på oss alle i den lille kraterhulen vi fant på vei opp.  Tror Thorvald syns det var skikkelig godt med  varme lokale pølser og potetstappe.

 

Det var deilig å skifte til tørt ulltøy, momse i seg varm mat og drikke varm kakao og spise et tonn sjokolade til dessert. Jeg kan skrive under at for en seilerinne med alt for mye tid på baken var det en lang tur opp. Det kjentes i mange dager etterpå og knærne var møre etter turen ned igjen.

6.Juni fyllte Thorvald 25 år! Og Eventyr planlegger å gå mot Irland morgenen etter sammen med svenske Panta Rhei. En anledning til feiring og avskjedsfest med andre ord. Vi, Knut og Berit fra Belle og Anna og Anton fra Panta Rhei samles hos Eventyr med mat for en deilig tapasaften. Jeg hadde med bladkrans som bursdagskake. Nam!

 

Det er rart å sende Eventyr avgårde videre uten oss dagen etter. Igjen har vi seilt sammen i månedesvis siden vi gjenforentes på Union Island i karibien. Rettere sagt 3 måneder, to uker og fem dager. God tur og lykke til på ferden! Håper å se dere alle igjen i Bergen i august! Jeg og Jørgen har litt bedre tid så vi tenker å utforske litt mer av Azorene før vi setter kurs mot Irland.

Portugiserne her vet å feire pinse med stil. På en spasertur pinseaften traff vi dette “17.mai” toget.

Litt flere prester enn på 17.mai, men flagg og korps og det hele. Alle pyntet på vei til kirken. Som de hedninger vi er fortsatte vi heller opp på ett av Hortas utkikkspunkt igjen.

 

De fleste kyr på Azorene har god utsikt. Det må bli skikkelig god melk. Vi undersøkte også noen gamle bunkere. De var ikke grå og triste inni som de jeg har sett i før, men med maling og fliser på veggen og lyssjakter i taket.

 

Pico viser seg fra sin fineste side igjen endelig. Jeg kjenner turen fortsatt i beina for å si det sånn.

  

På tur tilbake hadde “17.mai” toget kommet ut av kirken igjen. Vi snakket med noen av de og de fortalte at å dele ut mat til alle var en av tradisjonene denne dagen. Her delte de ut brød, mens i andre landsbyer kunne det være langbord og felles lunsj for alle. Vi var heldige og fikk med oss et velsignet brød hjem.

  Vi prøvde å dele det med Knut og Berit ombord i Belle, som neste dag skulle sette kursen etter Eventyr mot Irland. De hadde nok brød så vi fikk ha det i fred, noe de kanskje angret på noen dager senere. Kanskje hadde det vært lurt med litt ekstra velsignelse på turen…Det kjennes som alle setter kursen mot Irland, men vi velger heller å ta det med ro og seile til øya Sao Miguel.

Med en 23-dagers tur friskt i minnet er to netter på sjøen som et øyeblikk å regne. Vi legger oss i marina i byen Ponta Delgada. Her treffer vi noen svensker vi hilste på på Porto Santo og vi treffer igjen Joe i Babella som vi feiret bursdagen til i Lisboa. Dagen etter utforsker vi byen og dens severdigheter. På fortet er det militærmuseum. Litt spennende når det er militær vakt utenfor museet og museumsverten stiller i full kamo.  Tydelig vis jobber han med helt andre ting ved siden av å selge biletter.

Ponta Delgada har også spor etter den vulkanske aktiviteten her. Vi går gjennom byen til en hule som en gang førte lava til havet.

   

Skrivefeil eller noen som er litt for glad i Pizza?

Vi er jo litt snurte for at vi ikke fikk brukt teltet da vi dro på Pico. Så hva gjør vi? Vi leier bil og drar på campingtur! På tide å bruke teltet siden vi har giddet å drasse det med oss hele veien til karibien og tilbake. For galt å ikke få brukt det før vi kommer hjem. Så vi tar en todagers ferie fra ferien og camper. Vi kjører rundt hele øya og kikker oss rundt.

  Skal det være et bad? Eller skal vi vente til vi kommer til de varme kildene…?

Luftig lunsj og lykkelige kyr med utsikt.

 

Vi setter kursen for Sete Cidades, En landsby ved to vann nede i et stort gammelt vulkansk krater. På tide med is.

  

Innsjøene kalles den blå og den grønne innsjøen. Selv om de henger sammen har de forskjellig algevekst som gjør at de har forskjellig farge.

Det er godt med luftige matpauser.

 

Veiene her er flotte og forseggjorte med hortensiadekte veikanter, alltid klippt gress og spektakulære rasteplasser. Men vi er jo også kjent for ikke alltid å velge de største veiene. Men da får man også se mer av landsbygda og ikke minst øyas landbruk.

 

Det ser ut til at kyrne går ute på beite hele året, og da som oftest på en spektakulær flott plass, med utsikt og grønne enger så langt øyet kan se. Vi har i allefall ikke sett et eneste fjøs, men flere av disse portable melkemaskinene. Kyrne kommer ikke til bonden, bonden kommer til kyrne.

Så kjører bonden melka si selv til de bitte små meieriene morgen og kveld. Det var tusen pickuper som kjørte med melketank på planet. Og han her er skikkelig storbonde som har både melkespann og tank. Eller en kan kjøre melka med hest og kjærre…

    

Turterenget på Sao Miguel er heller ikke noe å klage på. Hadde jeg ikke hatt vannblemme på fire av ti tær skulle vi gjærne gått litt i fjellet her ved Lagoa do Fogo.

Men da passer det vel bedre med et bad i varme kilder. Vi kjører til Furnas, slår opp teltet på campingen sammen med det ene andre teltet, og spaserer bort for et kveldsbad. og ja, her er det naturlig 40 grader i vannet. Hærlig!

 

Vi er klare for en øl på puben, sluttminuttene av kveldens fotballkamp og en god natts søvn.

Etter en god natts søvn utenfor båten for første gang på hvem vet hvor lenge tar vi en stormkjøkkenfrokost og stikker og koker litt mais.

Disse kildene er litt for varme å bade i for å si det sånn. men passer tydelig vis fint å koke maiskolber i. Etter to timer er de ferdige etter hva vi forstod på portugisisk.   

 

Så tar vi en tur i botanisk hage. Denne hagen er den største og eldste jeg har vært i. Man kunne lett gå seg bort mellom de meterhøye hekkene som skulte egne “rom” med forskjellige blomster og planter. Du kunne gå rett fra palmeskog inn i svære lønneallèr.

  

Her var det masse frosk! Jørgen syns det var skikkelig gøy å jage de ut i vannet. Små barn store gleder.

Hagen var anlagt av en tidligere koloniherre. Her var det også en varm kilde, men vi stod over. Vi pakket heller teltet, spiste stormkjøkkenlunsj, og tok en tur i de andre varme kildene vi var i sist, før vi kjørte videre.

På østsiden av øya greide vi etter litt heftig kartlesing å komme oss inn på en skikkelig flott fjellveg som gikk gjennom store skogklegge lier opp på fjellets egg og ned på sørsiden. Kjempeflott landskap.

Vi stoppet i Povoacao og spiste pizza, og spiste is til dessert mens vi gikk i en bitteliten åpen zoologisk hage. De hadde katter, kaniner, aper, sjimpanser, papegøyer, duer, høns, skilpadde, påfugl og karpefisk.

Det var siste stopp før vi tok motorveien hjem tilbake til båten. På marinaen møtte vi Knut og Berit fra Belle. De ville jo ikke ha velsignet brød før de dro…og fikk svi for det. To dager ut i seilasen hører de dunkelyder fra roret. De ser etterhvert at det er noe galt med rorinnfestingen og de tar inn litt vann. Da er det bare å snu og seile tilbake for å finne feilen og reparere før de kan prøve igjen. Så nå er de her i Ponta Delgada sammen med oss.

   

Jørgen har hoppet i vannet for å se om han kan se årsaken til skaden. Dt er ikke så enkelt, så vi får vente å se når de skal opp av vannet i morgen. Inspirert av Belles trøbbel sjekker Jørgen at alt er som det skal under Mari Magi også.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. De er nok glade for at vi var her når de måtte snu, og vi er så heldige at vi straks skal bort å ha en hyggelig grillkveld ombord i Belle.