Over Atlanteren til Azorene.

 

Etter 23 dager med seiling er vi endelig framme i Horta, på øya Faial på Azorene. Jippi! Gjett om det ble litt feiring i forrigår  kveld! Vi hadde Eventyr og Morgengry over på “fredagsgrøt”, øl og rødvin. Og nå sitter vi på Peters Sportbar og spiser lunsj.

Egentlig har vi ikke satt en fot på land på en måned. Vi skjekket ut fra De Britiske Jomfruøyer lørdag 3. mai, men siden værmeldingen sa null vind snek vi oss til et par dager på vår yndlingsplass, Horse Shoe Reef ved Anegada. Vi føler vi ikke bryter noen lover med å ankre der. Vi er jo milevis unna land.

 

Jørgen følger med i masta mens jeg styrer inn mellom revene. Før vi dro brukte vi de siste dagene til forberedelser. Handlet mat så kjøleskapet var sprengfullt, skjekket rigg, fylte diesel og vann, osv. Anders fra Eventyr kom over og lånte symaskinen. Han måtte sy en søm på kalesjen.

Vi planlegger å reise samtidig med Eventyr, og de kommer også til Horse Shoe Reef dagen etter oss. De hadde ønsket seg et siste bad i Karibien før de dro, og det finnes ikke bedre sted å gjøre det på enn her.

 

Eventyr har fått et ekstra mannskap for turen. Jan, som er onkelen til Elisabeth.Tror han syns det var greit med litt bading i turkist vann før vi startet den lange turen også. Vi fikk snorklet litt før vi dro. Blandt annet reddet vi noen konkylier som hadde gått i en gammel hummerteine, og vi fikk vist de ombord i Eventyr det vraket vi fant sist vi var her.

Så den 7. mai var vinden der. Etter felles frokost i Eventyr , delte vi katamaranen for denne gang og satte avgårde forbi Anegada.

 

Vinden hadde likevel ikke helt bestemt seg, så vi kom bare til den andre enden av Anegada før den døde igjen. Så vi ankret, spiste lunsj, badet, og Jørgen hadde et kurs i takling av tauender.

 

Disse dagene vi har ventet har vært de dagene med minst vind hele den tiden vi har vært i Karibien, men kl 16.00. kom endelig passaten og vi satte kursen nordover. Vi hadde fin vind de første par dagene. Vi seiler litt fortere enn Eventyr i svak vind så vi seilte fra hverandre ganske fort. Så Jørgen inntok hengekøya og mente at dette var stillingen for Atlanterhavskryss. Det varte ikke så lenge, men den andre dagen fikk vi i alle fall fisk. En flott Wahoo!

Allerede første kvelden dundret vi inn i den største squallen vi noen gang har sett (vind og regnbyge). Det var bare å reve i en fei for å si det sånn. Så overfarten startet med et pang. Tror førstereisgutten ombord i Eventyr fikk ilddåpen sin der. Heldig vis går det relativt fort over med slike vindbyger. Det fortsatte å regne resten av natta, men med greiere vind heldig vis. Planen var å seile nordover mot Bermuda, finne vestavinden og suse nordøstover til Azorene. Underveis måtte vi derimot unngå å komme for nært et lavtrykk, så vi måtte litt sørover igjen. Her har vi ikke gått rett på målet hele tiden for å si det sånn.

 

Etter tre dager på sjøen suser Eventyr plutselig forbi oss ganske nært. De seiler ofte godt i mye vind, og helt tilfeldig har våre kurser krysset igjen. Vi ser dem på bølgetoppene. Da bestemmer vi oss for å holde sånn noen lunde følge videre, siden det er varierende meldinger og det føles trygt å ha en annen båt i nærheten. Dessuten er det utrolig hyggelig å prate med hverandre på radioen.

   

Etter ca en uke hadde vi også en dag med helt vindstille. Vi tok et bad på 5000 meters dyp. Dette var selvfølgelig dagen før vi fikk smake på ytterkanten av lavtrykket vi hadde styrt unna. Så snart banket vi avgårde med stormfokk på skarp kryss. Vi har hatt noen lite produktive og ubehagelige dager også altså, selv om det ikke altid ser slik ut på bildene. Båten har dundret inn i bølgene som en bongotromme. Utrolig at vi har fått sove.

Hipp hurra for 17. mai! Lavtrykket har heldig vis passert. Vi feirer med flagg, eplekake og krem. Vi seiler i tog med Eventyr og de spiller Ja vi elsker over VHF-radioen.

 

Litt tidligerepå dagen sattj eg og skuet utover da jeg ser noe som ser ut som en malstrøm 15 meter foran bauen. Da jeg ser nærmere etter ser jeg to svarte rygger stikke opp i overflaten. Vi dundrer avgårde i fem knop rett mot to hvaler som pluttselig får det veldig travelt med å rømme unna. Jeg roper ned til Jørgen i byssa: “VI KRASJER MED HVALER!” Han kommer løpende opp og ser at det ikke er noe vi rekker å gjøre med det. Vi får så vidt tatt et dårlig fotografisk bevis, og den ene hvalen er så redd at den slipper en kjempesky av bæsj. De rekker akkurat å dykke unna så vi ikke krasjer. Beklager det der altså hvaler. Det var absolutt ikke meningen å komme så bardus på. Det ble i alle fall en minnerik 17.mai.

Den grå skyggen du ser rett til venstre for kryssholtet er en av hvalene. Så da ser dere hvor nær en krasj vi var. Beklager dårlig bilde, men alt gikk så fort. Vi har nå kommet mye lenger nord enn Karibien. Vi er på 29 grader nord og det begynner å bli skikkelig kaldt om natten. Vel, i alle fall for oss som ikke har hatt annet enn tropenetter de siste ni månedene. Vi har hatt mye finvær på turen og både solnedganger og månen har vist seg fra sin beste side.

  

Jørgen har som vanlgi mekket litt på turen over. Blandt annet har han laget en fin innretning for slepegeneratoren, av en gammel ponga kulefender.

Nei, det er ikke en hatt. Slepegeneratoren er en propell som henger etter oss i vannet i et langt tau. Propellen roterer av vannstømmen og tvinner tauet som får dynamoen som henger på rekka til å produsere strøm. Det er veldig vanskelig å dra ombord denne propellen hvis båten går fort. Da snurrer propellen fort ,og det er nesten umulig å holde i tauet som snurrer, uten å få brannsår i hendene. Så Jørgen har laget en trakt som han trer på tauet, og som sklir ned på propellen og stopper vannstrømmen. For Jørgen vil så klart heller ha ute fiskesnøret sånn på dagtid.

 

Watermakeren har også blitt skikkelig overhalt på turen. Jørgen har også tenkt på at om ikke lenge så er det ikke sikkert det fortsetter å være like varmt. Så han har fikset litt på varmeanlegget ombord. Sikkert smart med en frossenpinn som meg som kone.

Jeg har også gjort forskjellig. En dag hadde jeg symaskinen fremme og lappet litt på Jørgens bukser og annet forskjellig. Jeg har bakt brød når det har trengtes og slo til med kanelsnurrer da vi feiret at det var under 1000 nautiske igjen. Fiskesnøret har som sagt vært flittig ute. Fisken har derimot uteblitt etter den wahooen vi fikk helt i starten. Det vi derimot har fått i lina i tide og utide er dumme sjøfugl.

Vi har fått de i lina tre ganger på turen. Heldig vis har de ikke gått på kroken, men bare viklet seg inn i selve lina. Denne var vi litt usikker på om var uskadd. Den flaksa nå avsted, Men ikke før den hadde satt et bumerke i Jørgens hånd som takk. Det var vanskelig å se i skumringen om den fløy godt. Den fikk en rufsete venstrevinge. Men dagen etter, hvem var det som var tilbake og fløy bak båten mellom linene igjen? Jo den samme fuglen fra kvelden før. Jeg kjente den igjen på vingen. Hvor dum går det an å bli..? Den forsvant heldig vis igjen. Og her om dagen ble Jørgen kjempeivrig. Fisk! ropte han.

Da var det denne idioten som hadde viklet seg inn i snøret mens vi suste avgårde i åtte knop. Han fikk en skikkelig heisatur for å si det sånn. Han fikk sitte på akterdekk en times tid og hvile før han selv fant det for godt å hoppe ned på badeplatformen og ut i vannet igjen. Men ikke etter å ha lagt igjen et grisete visittkort som takk for hjelpen…

   

Det er tydelig vis ikke noe fisk i havet. Ikke for oss i alle fall, men det er masser av disse ekle krabatene. Portugisiske krigskip.

Jeg er ikke sikker, men mener å ha hørt at de er livsfarlige og har kjempelange tråder. Jørgen er forsiktig når han tar inn slepegeneratoren, for tauet får fine ringer med trådene fra disse snurret på seg. Bøttedusj er også blitt en risikosport. Det er viktig å se nøye i bøtta før man tømmer vannet over seg. Ellers har vi også sett noen skikkelig store havskilpadder og delfinene har kommet tilbake. I Karibien så vi ikke snurten til dem, men her ute har vi besøk av dem stadig vekk. Hyggelig.

  

Som sagt har det blitt kaldere i lufta, spesielt på kveldene og om natta. Vi har tatt frem ullundertøy, ullgensre og seiltøy. Lua har vært fremme også. Dyna kom frem fra glemselen, og disse deilige tøflene som funker like bra til vanns som til lands.

Når vi nærmer oss Azorene merker vi at det begynner å bli varmere igjen. Vestsiden av Atlanteren har heldig vis golfstrømmens goder. Det som også er kjempedeilig med å ha kommet lenger nord igjen er at det er mye lenger lyst om kvelden. Her går sola ned kl 21.00 i stedet for 18.30. Det skal bli så deilig å nyte de lengre dagene på Azorene denne forsommeren, og de lange lyse kveldene i sommer jo lenger nord i Europa vi kommer.