Endelig Irland!

 

Etter ti dagers seilas er vi endelig i Nord-Europa og Irland igjen. Vi kastet anker i Castletown klokken halv to, natt til onsdag. Deilig å gå å legge seg i en flat seng sammen igjen. Spennende å stå opp dagen etter og se rundt seg hvordan det egentlig ser ut. Det føles litt som å komme til sin egen bakhage. Naturen ligner stadig mer på norsk natur, og i luftlinje er det bare tusen nautiske hjem til Trøndelag. Mindre enn det vi har tilbakelagt på denne seilasen fra Azorene. Men nå er vi begge skikkelig leie av lange havstrekk så vi ser fram til å seile dagsseilaser nordover langs Irlands østkyst og over til nordlige Skottland. 

Før vi dro fra Azorene fikk vi kost oss sammen med Knut og Berit fra Belle, og vi fikk feiret bursdagen min den 21. juni.

Den Bergenske båten Belle hadde som sagt egentlig forlatt Azorene med kurs for Irland, men de fikk problemer med roret og måtte snu. Vi fulgte spendt med da de tok båten på land for å finne problemet.

Gutta inspiserer og finner fort ut at det nedre rorlageret har løsnet og det ser ut til at lageret har bevegd seg fritt opp og ned i hylsen det var festet i. Slik har roret blitt en brekkarm som har greid å skape sprekker mellom skrog og rorhylse. Skummelt! Så til dere som har kjøpt eller tenker å kjøpe en ny Hanse. Sjekk at det nedre rorlageret er festet med mer enn bare SIKAFLEKS, som det var hos Belle. Vi er sjokkerte!

   Som alltid er Jørgen nysgjerrig når det gjelder båt og tekniske ting. Knut og Berit har utrykt takknemlighet for at han viser interesse. De har vært glade for å ha med en mann på laget som har teknisk innsikt og litt erfaring med skift av rorlager. Og som sagt, Jørgen syns det er gøy, ikke at Belle har problemer, men at han kan hjelpe til.

 

Mens Belle står på land utnytter vi muligheten til å ha flere trivelige kvelder. Knut og Berit kommer over med grillmat en kveld, siden vi passer grillen deres mens de er på land. Og Jørgen serverer deilige blåskjell en annen kveld. Kjempekoselig!

 

Vi slo til med bursdagskake en kveld for tidlig også. Deilig eplekake. Dagen etter feiret jeg med brask og bram. Det ble en av de bedre bursdager på lenge. Knut og Berit hadde leid bil og vi suste av sted til Lagoa do Fogo for en flott fjelltur.

 

Hyggelig aveksling med en fjelltur som starter med nedoverbakke. Som ekte nordmenn går vi helst der ikke så mange har gått før oss. Noe som selvfølgelig ender med en kort bomtur. Vi får bite i det sure eplet å gå turiststien. Ingen fare, den er også flott.

Vi hadde håpet å gå rundt hele vannet, men det gikk ikke. Uansett en flott tur på en flott dag.

På tilbaketuren stoppet vi ved en varm kilde og badet. Superdeilig!

 

Og denne råbra bursdagen avsluttes med knallgod mat og vin på en koselig tapasrestaurant i Ponta Delgada. Den heter Reserva Bar, har en engasjert og kunnskapsrik innehaver og god mat til en grei pris.

   

Tusen takk for en hyggelig feiring Knut og Berit! Og takk for lånet av et par fine bilder. Dagen etter satte vi seil mot Irland.

Apropo bursdag. Jeg har endelig hatt litt tid til å fortsette med gaven Jørgen fikk til trettiårsdagen. Han fikk stoff til en dress. Nå er jeg ferdig med buksa. Jeg må forte meg skal den bli ferdig før Jørgen fyller år igjen…

 

Så, 22. juni heiste vi seil fra Sao Miguel. Nok en gang er dette utsikten i dagesvis. Heldig vis brytes monotonien av og til. Denne krabaten ville for eksempel hilse på andre dagen til havs.

Den var på størrelse med båten vår, og virket nysgjerrig. Først svømte den ved siden av oss. Etterpå dukket den opp i kjølvannet vårt. Her er det noe stort på vei.

Den er skikkelig bred over ryggen. Etter hvert begynte Jørgen å kalle meg hvalhviskeren. Hver gang han stod opp fra frivakt på senkvelden sa jeg. “ Æ har sjett litt hvalpust itj så langt unna, men dæm kom itj så nærme, så fikk itj sjett dæm ordentlig.” Eller han står opp fra frivakt på formidagen og jeg sier. “ Æ såg to grindhval som leika sæ skikkelig i bølganj her i stad. Akkurat som delfina. Ja, sjå der e dæm igjæn!” Jørgen fikk derimot sett kanskje den siste havskilpadden vi kommer til å få møte da..

Midtveis! Det må feires. Spesielt siden dette blir det siste lange havstykket vi går. Nordsjøen blir jo neste kryss og det tar en og en halv dag til sammenligning. Fersk annanas fra Azorene og bringebærsjokolade. nammm…

Som dere ser har vi tatt frem cockpitteltet fra glemselen. Det er kanskje fortsatt sol og sommer, men jo lenger nord vi kommer jo mindre bruk får vi for bimini og bikini på havet for å si det sånn.

Og så må man jo ta oppvasken innimellom. Hvis du ser på forkleet som henger bak meg ser dere hva som er loddrett. Dette er 20 grader krenging. Livet er veldig på skrå innimellom når man krysser seg frem i motvind.

 

Siden kryssisngen tar ti dager er det vanskelig å forutse været helt fram. Vi får værmelding på satelittelefonen hver dag underveis, så da har vi god peiling på de nærmeste dagene, men når vi startet viste vi ikke været helt fram til Irland. Vi hadde vinden mye i mot så vi hadde to muligheter å gå. Nord-Spania eller Sør-Irland. Det var ikke før litt etter midtveis at vi tok avgjørelsen å gå til Irland. Vi ville helst dit. Da vet vi at vi stort sett kan ta dagsseilaser videre og ikke være like avhengige av lange værvinduer. Da vi tok avgjørelsen så vi på værrapporten at vi kom til å møte et lavtrykk de to siste dagene før Irland. Litt ruskevær kan vi tåle når vi vet at vi snart kommer til en trygg havn.

Vi forberder oss på drittværet. Kajakkene blir stroppet ekstra godt fast og vi setter opp lensetaklene i tillegg til kutterstaget. Slik får vi ekstra støtte til riggen. På gribfilene, som er værmeldingen vi får, står det at vinden kan komme opp i 25 knop, eller 12-13 meter per sekund som er benevnelsen vi er vant til å bruke. Det er jo ikke ille, men på dette året har vi erfart at det som regel betyr at vinden blir det dobbelte. Det kan være greit for fremtidige langturseilere å merke seg, vi var heldige å få dette tipset fra andre langturseilere før vi dro. Så da vi så 13 m.pr.sek. på værmeldingen gikk vi ut fra at vi kunne få opp til 20-25 m.pr sekund som definitivt er mye vind. 24 m.pr.sek er for eksempel liten storm. Første natten var vi så vidt oppe i 20 m.pr sek. Vi krysset med stormseil og en liten flik av storseil fra midnatt til morgenen. Det som var deilig og litt rart var at på dagen kom vi midt i lavtrykket og der var det sol, blå himmel og passe med vind.  En deilig pause før vi skal gjennom siste del av lavtrykket. Da kan en jo slappe av med litt radioresepsjonen på øret. Jeg hører på podcast med jørgens telefon i bretten på lua…

Og så må man jo ha solbriller på når sola titter frem. Så lenge det varer..

Neste natt har vi tolv timer med kraftig vind. Det verste vindkastet vi har hatt registrerte vindmåleren på 26 m.pr sek, men det gjevne var noen timer med 20 m.pr.sek og resten rundt 15-18 m.pr sek. Vindfullt nok, men ikke mer enn forventet. Vi greide å fortsette å krysse mot Irland med stormseil og litt storseil. Det knaker og braker skikkelig i båten i slik vind på kryss. Det vibrerer, rister og hopper godt opp og ned i bølgene. Likevel sover vi relativt godt.. Noe har vi tydelig vis lært på denne reisen. Og utover dagen bedret været seg, og mye vind fortoner seg litt lettere med sol og blå himmel i dagslys. Faktisk var det flere enn oss som hadde hatt en stri tørn ute i lavtrykket….

Denne duen så nok en oase i ørkenen da den så oss, 80 nautiske mil (150 kilometer) fra Irlands kyster. Den hadde nok blitt blåst til havs med lavtrykket og kunne ikke finne land. Den satt og kuret litt i starten, tydelig vis litt sliten, men etter hvert ble den svært så nysgjærrig.

 

Vi var raskt ute med en brødskalk for å se om den var sulten. Den var ikke spesielt begeistret, men jeg tipper den var sjøsyk. Derimot kom den helt bort til meg og pikket med nebbet i den blanke gifteringnen min. Da kom jeg på at kanskje den var tørst, og det var den, ferskvann gikk ned på høykant. Den ble med oss hele veien tilbake til Irland. Hele fjorten timers seilas. Den var utrolig tam, kom bort og nappet i oss innimellom, spaserte over føttene våre og ville aller helst inn i båten.

Vi måtte sette opp barnegrind i trappa for å si det sånn. Så la den igjen noen klissete frimerker rundt omkring, men ellers var det jo kjempehyggelig å få besøk så langt til havs. Rundt føttene hadde den to gule ringer. På den ene stod det 61529 ihu12 S. Til kvelden fant den seg et hjørne i le og prøvde nok å slappe av. Den lærte etter hvert å sette sjøbein, men det er ikke lett å få blund på øynene når vi dupper opp og ned i bølgene. Klokken ett om natten den andre juli så vi endelig lys fra husene i den bukten vi kunne ankre opp.

Så utrolig deilig å komme inn i le og smult farvann etter ni dager og fjorten timer på havet. Vi ankret opp i bukten utenfor Dunboy Castle, et steinkast utenfor Castletown, helt på sørvestspissen av Irland. Forsiktige, så vi ikke tråkker på Titten Tei, som vi etter hvert kalte duen, rydder vi inn det nødvendigste og kan endelig legge oss samtidig i samme seng og sovne helt flatt. Deilig!

Dagen etter var det spennede å stå opp og kikke ut. Både for å se om duen, Titten Tei, var der og hvordan det egentlig så ut i denne bukten vi hadde ankret opp i, i nattens mulm og mørke. Titten Tei hadde fløyet sin vei på morgenkvisten. Etter å ha googlet nummeret den hadde på ringmerkingen har vi funnet ut at det var en brevdue. Det var tydelig vis ikke uvanlig at brevduene kunne bli slitne og søke til folk for mat og vann. I alle fall forståelig sånn langt til havs. De er jo tamme og vant til å bli matet. Noen ganger kunne de rett og slett flytte inn slik at eieren måtte komme å hente duen sin. For oss er det nok like greit at Titten Tei fløy videre på egenhånd, men vi fant en kontaktperson med mailadresse så vi sendte en mail. Det kan jo være fint for eieren av dua å vite hva den har opplevd, hvor den ble sist sett og at den mest sannsynlig var på vei hjem.

Utsikten i bukta vår var det ikke noe å si på i alle fall. I guideboken vi har, som er ganske gammel var det et bilde av dette gamle herskapshuset som ruin. Jørgen er som sagt glad i slott, borger og ruiner. Her har det sjedd noe…Vi tok en padletur for å sjekke det ut.

Da vi kom nærmere så vi at hele huset var restaurert. På baksiden var det bygd flere bygninger som så ut som leiligheter og fancy tilbygg i glass. Vi traff noen hyggelige barn og damer som kunne fortelle at huset ble kjøpt av eiendomsutviklere som ville skape et sekstjerners hotell her. De rakk å bruke mange titalls milioner pund før finanskrisen satte inn og nå har staten overtatt restene og prøver å få solgt det. Så hvis noen trenger et herskapshus//hotell så er det sikkert bare å vise sin interesse….

Disse krabatene møtte vi også på padleturen. De ble litt skeptiske da vi kom og hoppet uti fra skjæret de lå på. Ute i vannet følte de seg nok litt tryggere og dukket opp og kikket på oss. En fulgte nysgjerrig etter oss et godt stykke.

 

På ettermiddagen satte vi seil igjen og seilte forbi Three Castle Head og Mizen Head, Den aller sørvestligste tuppen av Irland og inn til det lille tettstedet Crookhaven.

Her tenker vi å bli noen dager og slappe av. vaske og sule opp etter seilasen og se oss rundt. Kanskje får Jørgen stilt litt av borg-abstinensene sine…..